Mulige versus fiktive verdener
I
dagens innlegg vil jeg drøfte tanker rundt den sistnevnte uklarheten mellom
betegnelsene ‘fiktiv’ (fictional) og ‘mulig’ (possible) verden og hva jeg mener
når jeg bruker dem.
På
engelsk snakker vi oftest om «the possible worlds theory» som innlemmer både
det filosofiske grunnlaget tatt fra modal logikk og den mer
litteraturvitenskapelig orienterte teorien om mulige verdener i fiksjon. Jeg
bruker den mest konkrete betegnelsen «teorien om fiktive verdener» (fra
«fictional worlds theory»)[1], for å utpeke koblingen til
litterær fiksjon og også for at det finnes noen forskjeller i synspunktene.
Mulige verdener er høyst filosofiske konstruksjoner som berører spørsmål om
hvorvidt alternative eller kontrafaktiske historier har noen eksistensiell
verdi. Den modale logikken ser på hypotetiske ytringer og deres sannhetsverdi,
samt grubler over eksistensen av ikke-virkelige objekter. Også fiksjon
inneholder spesielle ontologier – den huser entiteter som kun eksisterer i den
fiktive verdenens ramme. Siden vi i dette tilfellet snakker om litterær
fiksjon, er denne rammen av semiotisk art og dannet av teksten selv. Også i
fiksjon undersøker vi enheter som ikke tilhører vår aktuelle verden
(faktaverden), men fokuset ligger et annet sted – på teksttolkningen. Fiktive
verdener danner spesifikke strukturer som kan hjelpe oss med tolkning av
tekstens interne kontekst. Så, for å summere opp: Mens mulige verdener er
spekulative modeller innenfor den modale logikken, er fiktive verdener
semiotiske objekter skapt av og innenfor den fiktive teksten og kan bli
aktivert av leseren.
Samtidig er det viktig å bli klar over at en fiktiv verden ikke automatisk betyr en fantastisk verden; fiksjonaliteten sier noe om eksistensbetingelser, ikke om grad av fantasipregede og urealistiske tegn. Det kan skjules flere (fiktive) verdener i bokas fiktive verden – og noen kan også skille mellom leserens og verkets fiktive verden. Men de fleste fiktive verdener er så vellykkede særlig på grunn av at de klarer å framstille noe veldig virkelighetsnært og skaper et sterkt realistisk inntrykk. Verdener hvor vår verdens regler ikke fungerer, skaper mange utfordringer og noen kan påstå at de er umulige eller at slike tekster ikke inneholder en fiktiv verden, men dette er et tema for større diskusjon (kommer senere). Man kan også merke seg uttrykket ‘aktuell verden’. Det betegner vår virkelige (fakta)verden i teoriens vokabular.[2] Dette begrepet er tatt fra modal logikk og brukes ofte for å påpeke dikotomien mellom det som tilhører noen form for levd virkelighet og det som tilhører den fiktive eller imaginære dimensjonen.
Teorien
om fiktive verdener er da bygget på en antakelse om at skjønnlitterære tekster
konstituerer og konstruerer fiktive verdener. Denne antakelsen er først og
fremst rettet mot narrative tekster, men denne rammen kan utvides utover dem.
Tanken fra dette feltet har etter hvert spredt seg videre og smittet mange
andre områder – fra narratologi til metaforteori, fra kognitiv
litteraturvitenskap til interdisiplinære studier osv. Så hvorfor ikke la den
smitte den norske litteraturvitenskapen også?
[1] Begrepet ble tatt i bruk av Bohumil Fořt i hans innføringsbok fra 2016. Se: Bohumil Fořt. An Introduction to Fictional Worlds Theory. Literary and Cultural Theory. Vol. volume 43, Frankfurt am Main: Peter Lang AG, 2016.
[2] Fra engelsk ‚actual world‘. Den beste oversettelser ville muligens være ‘faktiske verden’, men jeg har lagt merke til at det også brukes ‘aktuell verden’ i filosofiske oppgaver og tekster på norsk.
Kommentarer
Legg inn en kommentar