Velkommen eller hvorfor skrive om fiktive verdener

 

For tre uker siden avsluttet Arteriet, et lite kunstnerdrevet galleri på Lumber i Kristiansand, en treukers visning av utstillingen «Strekkeren» av Maja Hagen Torjussen. Det var en ung sørlandsk forfatter som viste et slags visuelt supplement til sin forfattervirksomhet. Hennes prosjekt er omtalt som «et visuelt språk- og objektbasert dystopisk univers» på Arteriets nettside. Utstillingsteksten fortsetter følgende: «I utstillingen undersøker Torjussen hvordan å presentere et litterært univers ved hjelp av tekst og installasjoner i to utstillingsrom. Hvilke muligheter oppstår for fiksjonen under disse omstendighetene?» Torjussens utstilling, og også litterært arbeid, problematiserer tanken om språket som meningsbærende og kontrollerende. Gjennom ulike ordlek utfordrer hun vår forståelsesramme og språkets rolle. Vi kan stille oss spørsmål – hva om vi endrer de konvensjonelle betydningene? Hva om vi oppdager at de ikke er riktige?

Intensjonen min er faktisk absolutt ikke å drøfte Torjussens merkelige skrive- og bildeprosjekt, selv om det ville være verdt det. Jeg vil heller skrive litt om alle disse begrepene som man tyr til for å beskrive hennes egenartede imaginasjon – som for eksempel «et objektbasert/litterært univers» eller verkets «fiksjon». Ulike betegnelser for å markere fiktive verdener, fiktive univers, og fiksjonens gåter og huler, finnes overalt. De er ofte brukt om bøker eller filmer, men uten at vedkommende mener noe presist eller vil antyde noen forbindelse med et spesifikt teoretisk grunnlag. Se på den norske mest elskede tegneseriekarakteren Donald Duck. Det finnes til og med en bok viet til utforskning av hans fiktive verden – nå sikter jeg til Donaldismen. En muntert-vitenskapelig studie over Donald Duck og hans verden av Jon Gisle. Kvalitet, innarbeidelse og troverdighet av fiktive verdener er noe som man også betrakter i anmeldelser av dataspill – særlig med tanke på spillerens tilegnelse av spillets animerte virkelighet.

Jeg hadde neppe lagt merke til det før jeg begynte med doktorgradsprosjektet mitt hvor drøftingen av det teoretiske konseptet kalt «possible-worlds theory» står i sentrum, men så dukket det plutselig opp en overveldende masse med lignende uttrykk foran meg. Selvfølgelig kan man stille seg skeptisk til mitt valg å problematisere noe så trivielt og teoretisere rundt åpenbare betegnelser. Alle vet jo hva vi snakker om når vi snakker om bokens/filmens/spillets fiktive verden. Men stemmer det? For det første synes jeg ikke at man automatisk skjønner alle nyanser som ligger i dette begrepet. For det andre gjør større kjennskap til fiktive-verdener-problematikken oss – både oss lesere eller tilskuere, men også oss teoretikere – mer bevisste over leseprosessen, imaginasjon og tolkningsmuligheter bruk av konseptet innebærer. Gjennom større bevissthet om teorien kan vi få vite om leseprosessen, det kan åpenbare skjulte strukturer i romaner, men også litt mer generelt sagt – det viser oss hvordan vi skaper parallelle verdener og lever i dem.

Denne teorien har sine arenaer, hovedveier og blindveier og jeg vil da vandre litt gjennom og bringe dem fram sammen med ulike fiktive fortellinger som beviser teorien. Den oppmerksomme leseren har imidlertid merket et begrepsmessig rot og uorden i mine refleksjoner. Hvordan henger fiktive verdener sammen med mulige verdener og hvorfor bruker jeg begrepene om hverandre? Hva er regelen for å betegne noe som «fiktivt»? Om dette og mange andre ting skal jeg fortelle i de neste innleggene mine.

Hilsen Eva

(Sitater og bilde er tatt fra: https://www.arteriet.no/kunstnere-2/kunstnere-2021/568-maja-hagen-torjusse)