Hva er greia med fiksjon?

 

Kanskje er det lurt å begynne hele den teoretiske diskusjonen med spørsmålet om fiksjon.[1] I doktorgradprosjektet mitt skriver jeg om en bestemt type fiksjon – litterær, tekstforankret fiksjon, og det er også den typen jeg vil drodle litt om i dette innlegget (senere kommer jeg til å snakke om fiksjoner som er mer visuelle enn tekstuelle, men det tar vi når det kommer). Så kan vi spørre – hva for noe er en fiktiv tekst? Og når er en tekst fiktiv? Hva er fiksjon i det hele tatt? Hvordan kan vi avgrense den?

Så å si kan vi snakke om to modeller som definerer den fiktive eksistensen. Den første modellen virker dominerende, og den tar som gitt at man kan identifisere fiktive tegn gjennom språket og systematisering. Man snakker om en viss type lingvistiske indikatorer som gir oss tegn til at vi møter en fiktiv tekst. Det finnes flere trekk som brukes for å definere fiksjon og som kan variere i stor grad – noen sier at det er bruk av tredjepersons perspektiv (Käte Hamburger) eller beskrivelse av ikke-historiske hendelser (Thomas J. Robert), andre finner fiksjonens essens i fri indirekte tale når førstepersonsopplevelsen gjengis med tredjepersons tale (Ann Banfield) – men disse teoriene har etter hvert vist seg som lite fungerende. Likevel tar man ofte utgangspunkt i at den fiktive eksistensen finnes på språknivå og ligger i den referensielle kraften språket har – som da ikke referer til noe virkelig, men til noe poetisk (Roman Jakobson). Språket blir da brukt annerledes enn i virkelige ytringer som omhandler fakta eller situasjoner i vår faktaverden. Andre typer avgrensninger baserer seg på narratologiens premisser og knytter fiksjonsbegrepet til det narratologiske utgangspunktet – altså at vi har en fiktiv fortelling (handling) i sentrum, som for eksempel norske Geir Farner gjør i boka Litterær fiksjon fra 2010.[2] Men også fokus på handlingen og fortelleren er ofte knyttet til språket og systematisering – særlig når man prøver å skille det fiktive narrativet fra det faktiske og drøfter forholdet mellom fortelleren og virkeligheten (Gérard Genette).

Men hva med historier som tar utgangspunkt i reelle hendelser? Hva med kontrafaktiske skildringer? Og hva med historier som ikke har særlig handling?

Min lesning av fiksjonsbegrepet er mye mer påvirket av den filosofiske modellen som ikke refererer til språklige tegn eller narrative systemer. Denne ikke-systematiserende fiksjonsmodellen baserer seg på tekstens indre kontekst, logikk og semantikk. Det er tekstens iboende logikk som sier noe om dens fiktive karakter – og ikke bare det. Denne logikken står også bak konstruering av fiktive verdener. I denne optikken er fiksjonalitet skapt som et spesifikt forhold mellom ytringssituasjonen, dens kontekst og talerens engasjement i situasjonen. Ruth Ronen, en av de fremste teoretikerne i feltet skriver: «the fictional by definition does not refer to an inner structure but to a type of relation: a relation maintained between what is contained within the literary text and what lies beyond its boundaries.»[3] Ifølge denne modellen finnes det heller ikke noen spesifikke tegn som skiller det fiktive fra det virkelige og fiksjonens logikk er heller ikke avhengig av dem. Som mest avgjørende oppfatter denne modellen den kulturelle konteksten som bestemmer om kunstverkets fiksjonalitet – altså, hvis noen utnevner en bok til å være en roman, så leser og drøfter vi den som et fiktivt verk og grubler ikke lenger over mulige fiksjonspregende tegn i språket eller sjangeren. Det sparer både tid og krefter og gir oss mulighet til å fokusere på andre ting knyttet til verkets fiktive tilværelse.

Argumentering for fiksjonalitet er viktig når man vil skrive om noe som konvensjonelt er ansett som ikke fiktivt, og omtale det som fiktivt (i samme situasjon havner man når man vil analysere lyrikken som fiktiv – og at det til tider kan være veldig krevende, kan jeg mye om), men den er ikke nødvendig for slike kunstverk som i utgangspunktet fungerer som fiktive. Derfor skal jeg ikke lenger beskjeftige meg med fiksjonsbegrepets avgrensing og vil heller rette søkelyset mot det uklare forholdet mellom mulige og fiktive verdener – i neste innlegg.

---

[1] Her mener jeg ikke „fiction“ som en konkret prosaisk sjanger på engelsk, men en type litteratur (eller annen kunst) som ikke er sakprosa eller biografi.

[2] Geir Farner, Litterær fiksjon (Oslo: Unipub, 2010).

[3] Ruth Ronen, Possible worlds in literary theory, vol. 7, Literature, culture, theory, (Cambridge: Cambridge University Press, 1994), 82-83.

(Photo by Patrick Tomasso on Unsplash)